FN-bloggen

Is Norway moving too fast in Burma?

Jonathan Thang, praktikant ved FN-sambandet Sør — Fri, 17 Feb 2012 14:13:48 +0000

Jonathan Thang har jobbet som praktikant ved FN-sambandet Sør. Han er selv fra Chin-folket, en av Burmas etniske minoritetsgrupper. Foto: Privat

Burma has been moving forward in terms of democratization and international relationships. Unexpected moves followed by releasing a lot of prominent political prisoners, allowing Aung San Suu Kyi to contest by-election to be held in April, start doing cease-fire talks with ethnics arms groups, and so on.

International perspective on Burma

UN special rapporteur Toma`s Ojea Quintana said “This is an important and necessary development to advance national reconciliation and deepen Myanmar’s transition to democracy by releasing of many prisoners of conscience, individuals who have been imprisoned for exercising their fundamental human rights or whose fair trial or due process rights have been denied. Ending discrimination and ensuring fundamental rights for Myanmar’s ethnic minorities is essential for national reconciliation and will contribute to Myanmar’s long-term political and social stability” (UN News Centre, January 16, 2012).

He also said, “I renew my call on the Government to develop a comprehensive plan to officially engage ethnic minority groups in an inclusive dialogue to resolve long-standing grievances and deep-rooted concerns. All parties to this dialogue must ensure that investigations and accountability for past gross and systematic human rights violations are on the agenda.”

The UN secretary-general Ban Ki-Moon delivered a statement, saying that “He welcomes these efforts and encourages all concerned to build on recent progress and to work, through an all-inclusive dialogue, for an end to hostilities throughout the country, national reconciliation, stability and development for all the people of Myanmar” (UN News Centre, January 13, 2012).

The voices from UN echo the position from most ethnic minorities. But what is Norway’s stand on this?

Recently, Norway’s current defense minister, Espen Barth Eide, visited Burma and delivered remarks that drew critical attention. He told the Financial Times (October 11, 2011) that he “almost left the country thinking they’re moving a little too fast.”

Read Eides statement: Irrawaddy News, October 21, 2011 “Change the Burmese public can’t believe in“.

What are the viewpoints of different ethnics groups in current political process in Burma?

Espen Barth Eide og Aung San Suu Kyi møtte pressen etter samtalen nobelprisvinnerens hjem i Yangon 8. oktober 2011. Foto: Kjetil Elsebutangen, UD.

Not only is this a very slow way to proceed toward establishing ceasefires, but it is also an effort to break the unity of the ethnic minority groups. By keeping ethnic organizations separate, the regime can continue its policy of divide and rule, using pressure and military might to dominate us.

This problem dates back to our struggle for independence from Britain, after which the federal union of Burma was created through negotiated agreements that included the principle of equality for all ethnic nationalities.

Despite this principle being enshrined in the 1947 Panglong Agreement, successive regimes have been subordinating the non-Burman nationalities, seizing natural resources in the lands of ethnics, and suppressing languages, literatures and cultures by various means. It is because of these injustices that national unity of Burma is in irrecoverable state of devastation.

If the government really wants peace for the country, the government must declare a nationwide ceasefire, solve the root cause of the six decade-long conflicts, and begin to reconstruct the country with multi-ethnics’ rights. The ceasefire agreements are supposed to be made by the central government, without it there is no guarantee of their effectiveness. To be proved truly:

a) The government must be genuinely willing to address the demands of Burma’s ethnic minorities and recognize their rights, and immediately issue national wide ceasefire to start peace negotiation in collective manner.

b) The government must release all political prisoners without exception.

c) The government must reconsider and rewrite the constitution before any election can take place.

d) Allow UN Commission of Inquiry into crimes against humanity in Burma.

Until the above mentioned controversial issues are met, there will be no guarantee for peace in Burma, which is also harmonized to what the UN Secretary is addressing.

Conclusions

It is important for everyone to take a sober and objective look at what has actually been achieved, in a concrete and irreversible sense, and what remains to be accomplished. For example, it does not help the optimists in the international community to prematurely reward the Burmese leaders for actions that are preliminary and possibly ephemeral. The reality is that engagement has been recently effective to a certain extent, but has been effectively manipulated by the Burmese leaders in the past to prolong and extend their grip on power.

And while in the long run sanctions are clearly not in the best interests of the Burmese people, the new government leaders’ desperate attempts to get them lifted (now that many businesses have been privatized into the hands of their cronies), as well as to avoid a UN Commission of Inquiry into crimes against humanity in Burma, shows that these tools have played a part in motivating the generals and ex-generals to change.

Since the 1990′s, Norway has established itself as a firm friend of the oppressed people of Burma and has given generously to the cause of Burmese democracy and human rights.

In January 2009, Norway’s minister of international development, Erik Solheim, visited Burma and afterward called for a review of Norway’s Burma policy with more emphasis given to economic engagement and less to isolation.

The Norwegian Minister of Foreign Affairs, Jonas Gahr Støre, paid a two-day official visit to Myanmar on the 25th and 26th of January. Then the Norwegian Government has decided that it will no longer urge Norwegian companies to refrain from trade and investment in Myanmar after new government has shown some reform to international communities.

While we understand the points that both Norwegian diplomats were trying to make, they have to understand that the degree of tone-deafness their remarks demonstrated regarding the plight of the Burmese people left some wondering whether Norway had conveniently forgotten the oppressive and manipulative history of the men still in charge of Burma, and whether Norway is now pursuing interests that did not necessarily coincide with those of the ethnics groups or Burmese population.

This is exactly the result that the military regime dreams of when they court international diplomats with their divide and conquer strategy.

Is Norway keeping a distance to the ethnics groups and UN expectation – by applying a different approach to military backed Thein Sein’s government?

My question is: Is Norway moving too fast on political engagements in Burma?

Further readings: http://burmadigest.info/2012/01/17/burma-related-news-january-14-16-2012/

Klar for nye eventyr!

Line Begby — Fri, 20 Jan 2012 13:59:25 +0000

Au revoir, Genève…

ILOs hovedkontor i Genève.

Mine to første år som juniorekspert er snart over. Det har vært to fine år med gode kolleger, interessante arbeidsoppgaver, spennende jobbreiser, og mange nye vennskap. Ikke minst har det vært koselig å bli kjent med andre norske junioreksperter i Genève.

Men nå har tiden kommet for å pakke koffertene igjen og dra videre. Fra Det norske utenriksdepartementets side oppfordres det til at junioreksperter skal ha både felt- og hovedkontorserfaring i løpet av de tre årene man har kontrakt, noe som er helt i orden for meg.

ILOs personalavdeling har hvert år et fellesmøte for juniorekspertene i organisasjonen. I alt er vi cirka femten stykker fra ulike land, som jobber over hele verden ved ILOs hovedkontor og feltkontor.

Det har vært veldig lærerikt og nyttig å jobbe på ILOs hovedkontor, men nå føler jeg tiden er inne for å jobbe der ting faktisk skjer, å møte og bli kjent med folkene det faktisk angår, og ikke bare dra ut i “den virkelige verden” på småbesøk nå og da. Dessuten trenger jeg mer felterfaring hvis jeg skal ha en sjanse til å fortsette å jobbe i FN etter tiden som juniorekspert.

Bula (“hei”), Fiji!

Så nå skal jeg flytte til Suva i Fiji. Over tredve timer med fly fra Geneve. Enda lenger fra Oslo. Det ligger fire-fem timer øst for Australia, litt nord for New Zealand, ganske nær datolinjen. Tolv timers tidsforskjell fra Norge.

Fiji. Foto: UNDPs kontor i Fiji.

Det er langt dit. Veldig langt. Og pent. Alle klisjéene man får opp på netthinnen med paradisstrender og asurblått vann er sanne. Men det er ikke bare fryd og gammen. Fiji er preget av flere militærkupp i løpet av det siste ti-året, og den nåværende presidenten har innført flere lover som blir sterkt kritisert internasjonalt.

Både Fiji og de omkringliggende øystatene er fattige land med store økologiske utfordringer. Tuvalu er et av de første stedene som kommer til å “synke” i havet på grunn av klimaendringene. I tillegg er det mye kjønnsdiskriminering og vold mot kvinner.

Tuvalu. Foto: UNDPs kontor i Fiji.

Over seksti prosent av kvinnene i Stillehavsregionen har opplevd partnervold, og flere steder er mannsdominerte stamme- og høvdingsystemer hindringer for kvinners deltagelse i politikken, blant annet. For noen dager siden annonserte den eneste kvinnen i parlamentet i Papua New Guinea at hun skal gå av med pensjon. Nok å jobbe med på likestillingsfronten der også, med andre ord.

Og så blir det spennende å samarbeide mer med de andre FN-organisasjonene der om tverrfaglige prosjekter, i stedet for bare å jobbe med ILO-kolleger.

“Alle vil redde verden”, men få vil bli junioreksperter

I Aftenposten i dag kan man lese at pågangen av folk som søker på jobber i utviklingsbransjen er kjempestor. Det er forøvrig ikke et nytt fenomen, men noe man har sett i mange år.

Derfor er det med undring jeg snakker med andre junioreksperter om hvor få som vi måtte konkurrere med for å få jobben. På min jobb var det bare tolv som søkte, og jeg har hørt om stillinger som bare hadde tre til fem søkere. Er det fordi folk ikke kjenner til ordningen? Fordi de fleste som vil jobbe med utvikling og nødhjelp vil ha fast base i Norge, og ikke bo i utlandet? Det var jo greit for oss som dermed fikk færre å konkurrere mot, men uansett er det merkelig.

Vel, nå er i hvert fall nye JPO-stillinger utlyst, med frist 13. februar.

Løp og søk!

2011: Ny teknologi sprer demokrati

Terje Karlsen — Sun, 08 Jan 2012 16:00:49 +0000

Året 2011 ble preget av den arabiske våren. I USA satte Occupy Wall Street-protestene i gang en bølge som globalt har blitt kalt Occupy-bevegelsen. Både i Nord-Afrika, i Midtøsten og på Wall Street ble teknologi og sosiale medier viktige verktøy for protestene.

De mest brukte Twitter-hashtagene i den arabiske regionen i de første tre månedene i 2011 var ‘Egypt‘,’Jan25‘, ‘Libya‘, ‘Bahrain‘ og ‘protest‘. Nær 9 av 10 egyptere og tunisere sa i mars at de brukte Facebook for organisere protester, eller for å spre oppmerksomhet om protester.

“25. januar-opprøret benyttet Facebook og Twitter for å mobilisere mennesker”, sier egyptiske Ahmed Maher til Wired. Han er en av grunnleggerne av April 6-bevegelsens ungdom, og en nettaktivist.

I Libya og i Syria ble sosiale medier brukt for å spre informasjon, lyd, bilder og video – for å dokumentere overgrep mot sivilbefolkningen.

Ny teknologi og sosiale medier ble på Bali Democracy Forum holdt fram som et nytt og viktig verktøy for å spre demokrati, skriver The Jakarta Post. På Bali møttes deltagere fra 82 land i begynnelsen av desember.

CNN har laget en liste over de 10 viktigste tekno-nyhetene i 2011: Bruken av sosiale nettverk ble viktig for å spre informasjon om demonstrasjoner, spesielt i det egyptiske opprøret, skriver CNN.

#OccupyTheWeb

“Vi eksisterer i koblingen mellom teknologi og sosiale spørsmål”, kommenterte Facebook-direktøren Mark Zuckerberg.

Les også: Clay Shirkys artikkel om den politiske kraften i sosiale media.

Occupy-bevegelsen brukte sosiale medier som Twitter og Facebook til å spre sitt budskap og for å organisere sine kampanjer i stadig flere byer verden over.

Occupy-bevegelsen har forgreininger inn i de politiske delene av hacker-bebegelsen. Den felles symbolikken med Guy Fawkes-masken, et symbol på politisk opprør og et symbol fra filmen “V for Vendetta”, har blitt adoptert av både Occupy-bevegelsen og av hacker-gruppen Anonymous.

Twitter-søk: #OccupyWallStreet, #OWS

Nett-aktivisme

BBC skriver at 2011 var året da sosiale medier fikk sitt gjennombrudd som middel for å organisere alt fra den arabiske våren til London-opprøret. The Economist spør også om ikke Occupy-bevegelsen faktisk er verdens første genuine opprør gjennom sosiale medier.

Men allerede under Iran-opprørene i 2009 fikk Twitter stor oppmerksomhet. Jeg blogget også den gang om hvordan sosiale medier ble benyttet for å bryte gjennom den iranske sensuren.

Faktisk ble den iranske revolusjonen i 1979 kalt kassettrevolusjonen:

De forskjellige gruppene som arbeidet mot det etablerte styret opererte utenfra Iran, – fra London, Paris, Irak og Tyrkia. Taler av lederne av disse gruppene ble tatt opp på kassetter og smuglet inn i Iran. Talene kunne så bli hørt av den hovedsakelig analfabetiske befolkningen.

Khomeini brukte altså kassetter for å spre sitt budskap før revolusjonen i 1979. Nå over 40 år snere har 140 tegn fått enorm kraft.

Les: Blogg-innlegg om Iran og Twitter i 2009.

Mange husker kanskje solidaritetsaksjonen som gikk på Twitter den gangen: Det gikk som en en farsott at man skulle hjelpe befolkningen i Iran ved å skifte ut sitt profilbilde til et tilsvarende grønt et.

Årets navn

Huffington Post brukte også Occupy Wall Street som eksempel på hvordan sosiale medier spilte en viktig rolle for sosial forandring i 2011.

Året 2011 ble avsluttet med at The Time Magazine kåret demonstranten til årets navn 2011. Dette på grunn av de mange folkelige opprørene som fant sted i 2011 — ikke minst under den arabiske våren og på Wall Street.

13th Congress Polisario Frente

Anne Kristine Giltvedt — Fri, 23 Dec 2011 10:08:08 +0000

Dette bildet er fra kongressen 2008. Foto: Polisario Congress , via humanrightshouse.org.

We were lucky enough to participate at the 13th Polisario Congress in the liberated area. My first thought was “Fantastic! Finally we will see Polisario’s political measures!” My second thought was that it might be because the security measures for foreigners after the kidnapping is easier during he Congress, both because it is a great excuse to engage more restrictions and also gather all foreigners where the military is concentrated.

We were brought to Tiferiti the city of the Congress, by caravan in a group of 10 cars driving together through the desert. We managed to arrive just before dark, where we were lodged in houses. This was a great disappointment after meeting Tiferiti with the great view of hundreds of tents that seemed fairytale like.

The opening was planned for the next morning. Being adjusted to the Saharawii way of planing, we were not surprised that no one knew at what time the Congress would open, or had timetables of any kind.

Around noon on the 15th the Congress opened, with touching music from children, the national anthem and an in depth speech from the President Mohamed Abdulazzis. The people in the Congress Hall fills the room with the need of independence that gives me goosebumps. The cries from the crowd, and the sharp noise made from the womens tongues during the speeches is not something you will find in the Storting. This makes for a different temper during the Congress.

After a break with prayer and lunch (and a quick stop at the press room, to use Internet), we go back to the Congress Hall. The official delegations attending the Congress are giving their speeches, some giving more of an impact than others. After a while, cheerful talk appear. People are giving out fruit or caramels, and raising their feet up on the free chairs.

The next days the discussions begin, and the foreigners are given a “touristic” program, like visiting historical sights.

Anne Kristine Giltvedt er tidligere leder for FN-studentene. I dag jobber hun i de saharawiske flyktningeleirene i Algerie, for Polisario og United World College.

Store spørsmål og foreløpig få svar

Kari-Anne Isaksen, LNU — Tue, 06 Dec 2011 20:56:43 +0000

I dag starter høynivåsdelen på klimaforhandlingene i Durban. Statsledere og ministere ankommer for å si hva deres land faktisk ønsker å få ut av Durban-forhandlingene. Den første uka av klimatoppmøtet har forhandlere jobbet med tekniske «detaljer», nå skal de større spørsmålene besvares.

Denne artikkelen er tidligere publisert på LNU-bloggen, og er skrevet av LNUs ungdomsdelegat på Klimatoppmøtet

Hva skjer med Kyoto-avtalen?

Kyoto-avtalens skjebne er foreløpig ikke bestemt. Noen industriland har signalisert at de ikke ønsker å være med på en ny forpliktelseperiode, mens mange utviklingsland er veldig opptatt av at rike land forsetter å forplikte seg. Den britiske ungdomsorganisasjonen UK Youth Climate Coallition (UKYCC) har laget en morsom film som summerer opp forrige ukes diskusjoner rundt Kyoto-avtalen:

Om det blir enighet om å gå videre med Kyoto-avtalen i Durban, er det fortsatt usikkert hva dette vil bety. Vil landene ha forpliktelser i en ny forpliktelseperiode? Eller videreføres kun avtalerammeverket? Hvor mange land vil være med? Hvor lang vil en andre forpliktelseperiode være?

Hva skjer med å redde kloden?

Landene som har bindende utslippsreduksjoner under Kyoto-avtalen står kun for omtrent 15 prosent av verdens utslipp. Mål for utslippskutt under Kyoto-avtalen og innmeldt under Klimakonvensjonen er også langt fra tilstrekkelig for å redusere
temperaturstigning til 2 grader. Det er altså et gap mellom det land er villige til å kutte og det vitenskapen forteller oss er nødvendig. Store spørsmål denne uka er derfor, i tillegg til Kyoto-avtalens framtid, hva slags prosesser man kan sette i gang for å få land til å oppskalere mål for utslippskutt og når man skal bli enige om en mer omfattende klimaavtale så vi redder kloden. Mange land snakker nå om en ny avtale i 2020.

Ungdommen her spør oss hvordan de i det hele tatt kan foreslå noe sånt? Vi er jo allerede flere år på etterskudd.

Følg LNUs blogg fra klimatoppmøtet her

Kreative klimapenger

Kari-Anne Isaksen, LNU — Mon, 05 Dec 2011 13:27:33 +0000

Penger er ofte et hett tema, enten det handler om for lite eller for mye av det. Klimaforhandlingene i Durban er intet unntak.

Torsdag 2. desember aksjonerte ungdom på forhandlingene for bruk av skatt på finanstransaksjoner og skipstransport til å fylle opp det grønne klimafondet.

Denne artikkelen er tidligere publisert på LNU-bloggen, og er skrevet av LNUs ungdomsdelegat på Klimatoppmøtet

Klimafond eller ikke klimafond

Et grønt klimafond ble vedtatt under klimaforhandlingene i Cancun i fjor. En såkalt overgangskomite har siden Cancun jobbet med strukturen til dette fondet, og la på tirsdag fram rapporten som konkluderer deres arbeid. Det er enda usikkert om alle land vil akseptere rapporten, og om COP17 vil vedta å operasjonalisere det grønne klimafondet. Parallelt diskuterer forhandlere også hvordan fondet skal fylles med penger.

Ungdom på COP17 ønsker skatt på finanstransaksjoner og skipstransport

Spire og Changemaker var i dag med å arrangere en aksjon ved inngangen til forhandlingsbygningen, som ropte på at skatt på finanstransaksjoner (også populært kalt Robin Hood-skatt) skal inkluderes som en av måtene å skaffe penger til tilpasning og utslippsreduksjoner i utviklingsland gjennom det grønne klimafondet. Spirene, Changemakerene og deres venner var kledd som Robin Hood, og ba forhandlerne skyte «pil» på en blink. «Dere må sikte på skatt på finanstransaksjoner til å fylle opp fondet!». Noen var lengre unna midten av blinken enn andre. Tidligere i dag var det også en gjeng ungdom, kledd som sjømenn, som ropte på inkludering av skattelegging av transport til sjøs for å skaffe til veie penger til tilpasning og utslippskutt i utviklingsland.

Kan forhandlerne også være kreative?

Ungdommen på klimaforhandlingene bruker alle mulige kreative virkemidler for å nå ut med sine innspill til forhandlingene. Det gjenstår å se om også forhandlerne kan være litt kreative når de skal prøve å gjøre klimaendringene mindre urettferdige.

Følg LNUs blogg fra klimatoppmøtet her

Likestilling i Mali

Line Begby — Sat, 03 Dec 2011 22:20:38 +0000

Ganske uventet fikk jeg mulighet til å dra til Mali med prosjektet mitt. Det bød på både utfordringer, og overraskelser.

Etter reisingen til ulike land i vår hadde jeg ingen reiseplaner etter sommeren. Før i september. En kollega av meg spurte om jeg kunne være med på en workshop i Mali som prosjektet som jeg jobber med har delfinansiert. Ja, selvsagt!

Jeg hadde aldri vært i Vest-Afrika, så det hadde jeg kjempelyst til. Jeg fikk klarert sponsingen av reisen med sjefene mine, datoen for møtet, og så var jeg klar. Vel. Nesten klar. Jeg skulle også holde to presentasjoner på møtet. På fransk. Men det skulle nok gå bra med litt forberedelser. Så jeg så over grammatikken og vokabularet, og så bar det i vei. Jeg kunne godt tenkt meg å dra noen dager rundt i landet, spesielt til Timbuktu-Sahara områdene i nord, men pga. en rekke kidnappinger av vestlige personer der den siste tiden var det best å la det være.

Høyprofilert møte

Mali ligger på 175. plass av 185 land totalt på UNDPs Human Development Index. Det er blant de absolutt fattigste landene i verden, med andre ord. De ligger på samme lave plass når det gjelder likestilling.

Det er med andre ord nok å gjøre for FN i Mali fremdeles.

ILO jobber også der med å forberede arbeidslivet og sysselsettingen, og denne uken organiserte ILO altså et tre-dagersmøte for fagforeningene, arbeidsgiverforeningene, ansatte i arbeidsdepartementet og andre kontor, og NGO-er i hovedstaden Bamako.

Temaet for møtet var spesifikt hvordan forberede likestillingen i arbeidslivet, og partene skulle komme frem til en enighet om hvordan jobbe med dette videre. Møtet ble åpnet av arbeidsministeren og likestillingsministeren sammen, så det manglet ikke på politisk støtte til møtet i hvert fall.

Oi, det hadde jeg ikke forventet. I Mali!

Jeg fikk meg en stor overraskelse i løpet av møtet. Vanligvis kan man telle antall menn som deltar på likestillingsmøter på én hånd. Her var halvparten menn. Det er faktisk første gang jeg har sett i hele mitt liv! Og dette var i Mali, et land med den verste likestillingsstatistikken i verden.

DET hadde jeg ikke forventet. Men det var jo veldig gledelig! Og det var tydelig at de virkelig trodde på likestilling som et middel for utvikling og en menneskerett.

Jeg kan jo fransk. Eller…?

Joda, jeg kan jo fransk. Klarer meg ganske bra i hverdagen, snakker fransk med venner og kolleger, gir kommentarer til dokumenter på fransk osv. Men så var det fransk med afrikansk aksent, da. Huffda. Det var jammen ikke lett! Første utfordring var da jeg dro til markedet i Bamako med en lokal guide. Hyggelig fyr, men jeg forstod vel ikke mer enn halvparten av det han sa.

”Pardon?” Så måtte han gjenta seg igjen. Og igjen. Huff. Bedre gikk det ikke da jeg skulle holde den første presentasjonen min. Og så var jeg litt nervøs også, siden det var første gangen jeg holdt en presentasjon på fransk. Da noen av deltagerne stilte spørsmål etter presentasjonen forstod jeg vel… tja, litt under halvparten, tror jeg. Så jeg svarte litt i hytt og pine. Huff og huff!

Andre dagen var det plutselig noe som skjedde. Med ett forstod jeg mye mer! Den andre presentasjonen gikk mye bedre, og etterpå forstod jeg alle som stilte spørsmål unntatt en person. Heldigvis svarte representanten fra UN Women for meg på det punktet. Jaja, det er kun et spørsmål om tilvenning, altså.

Sorry, Norge. Ikke bra nok!

Så der var jeg i Mali, da. Snakket om hvordan arbeidslivet bør tilrettelegges bedre for kvinner, at man må gå bort i fra innstillingen av at fødsel og barn er negativt for arbeidsplassen. At spørsmål om familiesituasjonen ikke bør komme opp på intervjuer, og at barn har like mye behov for en mor som en far som omsorgsperson.

Og så i løpet av pausen da jeg surfet på nettet kom jeg over denne artikkelen: http://e24.no/jobb/barn-kan-vaere-en-karriere-demper/20126229

Javel, tenkte jeg. Norge ligger på topp på likestillingsindeksen. Mali på 175. plass. Og så har vi ikke kommet lengre. Norge har heller ikke ratifisert ILOs konvensjon om mødrehelse som stipulerer minstekrav om fødselspermisjon, ammepauser, rett til å komme tilbake til samme stilling og samme lønn etter permisjonen, osv. Det har Mali gjort.

Mali 1 – Norge 0.

Og nå begynner den virkelige jobben

Møtet gikk bra, og partene ble enige om en bra konklusjon om hvordan de skal forberede likestillingen i arbeidslivet. Nå begynner det virkelige arbeidet, med å faktisk implementere det de ble enige om.

It always seems impossible until it’s done

Kari-Anne Isaksen, LNU — Fri, 02 Dec 2011 12:12:43 +0000

To dager ut i klimaforhandlingene har det foreløpig skjedd lite. Deltakere er dog fortsatt håpefulle. Nelson Mandela’s berømte utsagn “It always seems impossible until it’s done” har blitt sitert en rekke ganger disse to første dagene på klimaforhandlingene i Durban.

Denne artikkelen er tidligere publisert på LNU-bloggen, og er skrevet av LNUs ungdomsdelegat på Klimatoppmøtet

Figueres og Mashabane på åpningen av klimaforhandlingene i Durban mandag.

Kvinnesterk ledelse

Ledelsen av forhandlingene er kvinnesterk; med Christina Figueres som generalsekretær for FNs Klimasekretariat og Sør-Afrikas utenriksminister Nkoana-Mashabane som president for forhandlingenes.

Figueres siterte Nelson Mandelas utsagn “It always seems impossible until it’s done” tre ganger i løpet av hennes åpningstale mandag. Mennesker har gjennom historien en rekke ganger fått til ting som har syntes umulig.

Mandelas sitat er fra 1994, etter Sør-Afrika hadde gjennomført sitt første frie valg. Noe som for mange syntes utenkelig kun kort tid før det faktisk skjedde.

Tre hovedoppgaver for Durban-forhandlingene

“To-do”-listen for forhandlingene i Durban kan grupperes i tre hovedkategorier. For det første, så skal beslutninger fra fjorårets klimatoppmøte i Cancun implementeres. Herunder, finner vi operasjonalisering av det grønne klimafondet som en av de viktigste oppgavene.

Det grønne klimafondet skal kanalisere penger til klimatilpasning og utslippskutt for land i Sør. Det er også andre oppgaver fra Cancun under blant annet tilpasning, skog og teknologioverføring under denne kategorien.

For det andre, så skal forhandlerne i Durban diskuterte temaer det ikke ble enighet om i Cancun, som lands mål for utslippskutt, hvordan man skal skaffe til veie penger til tilpasning og utslippskutt i land i Sør og kapasitetsbygging. Altså, ganske viktige temaer for å redde kloden.

For det tredje, så står overordnede politiske beslutninger på dagsorden de neste to ukene. Viktig her er fremtiden til Kyoto-avtalen, siden den første forpliktelseperioden går ut neste år. Linket til dette vil også bli forhandlinger om en tidsplan og et mulig mandat for å forhandle fram den større juridiske klimaavtalen som verden trenger. Disse overordnet politiske spørsmålene blir trolig ikke løst for uti neste uke når vi går ut i høynivåsegmentet av forhandlingene, med ministere og sånt på plass i Durban.

“Save tomorrow today”

Som jeg har prøvd å formidle, er det mye spennende som vil skje i Durban i løpet av de neste to ukene. Følg med på bloggen, for å se hvordan forhandlerene, Figueres og Mashabanes klarer seg. Jeg avslutter med å (litt klissete) sitere Mashabanes siste oppfordring i hennes åpninsstale: “Let’s work togehter, to save tomorrow today!”.

Følg LNUs blogg fra klimatoppmøtet her

Mellom måltid, arbeid og te

Anne Kristine Giltvedt — Thu, 01 Dec 2011 17:23:12 +0000

Tekannen koker på det sorte kullet, og det ligger søtt i luften. Alle sitter i en stor sirkel og praten går lystig for seg. Menneskene er en blanding av fettere, søsken, onkler og tanter, fjerne søskenbarn, besteforeldre og foreldre. De fleste bærer gjerne flere titler på en gang. Små barn beveger seg inn og ut av sirkelen, og babyer blir sendt fra kvinne til kvinne – spontant brytende ut i gråt.

Så er det tilbake til arbeidet, dyrene skal mates og ting skal vaskes. Utover kvelden møtes kvinnene på kjøkkenet. Med en gang barn hører høy latter, løper de inn på kjøkkenet og blir raskt satt i arbeid. På sementgulvet står alt av boller og annet utstyr. Rommet fylles av folk, latter og kokende gryter. En mobiltelefon begynner å spille, og folkene begynner å danse.

Samholdet og stemningen blant saharawii-kvinnene er utrolig godt og lystig. Med en gang menn forsvinner ut av rommet, endres tonen til en mye mer avslapet og lystig tone. Klærne kan falle litt friere og kroppen beveges i takt med musikken. Praten blir litt mer vulgær, og handler ofte om kjærlighet. Man slår vitser, kiler og erter, tuller med insekter, skremmer hverandre eller kaster mel i ansiktet til hverandre.

Forholdet mellom menn er også nært og intimt, ved å holde hverandre i hendene eller klemme på hverandre. Et slikt offentlig visning av hengivenhet er sjelden å se hjemme.

Anne Kristine Giltvedt er tidligere leder for FN-studentene. I dag jobber hun i de saharawiske flyktningeleirene i Algerie, for Polisario og United World College.

Afrikansk dans, høye ambisjoner og stor selvtillit

Kari-Anne Isaksen, LNU — Wed, 30 Nov 2011 21:01:46 +0000

Herlig rytmer på ungdomskonferansen i Durban. Foto: Johanne Sæther Houge, Spire.

Rundt 500 ungdommer har vært samlet på en ungdomskonferanse i Durban denne helga, for å styrke internasjonalt ungdomssamarbeid på klima og forberede oss på klimaforhandlingene som starter i dag. Dette har vært tre dager til ende med positiv energi – i form av afrikansk dans, høye ambisjoner og stor selvtillit for at vi, de unge, skal løse klimakrisa!

Denne artikkelen er tidligere publisert på LNU-bloggen, og er skrevet av LNUs ungdomsdelegat på Klimatoppmøtet

Mangfoldig engasjement

Ungdom fra rundt 70 forskjellige land, og fra utallige ulike typer ungdomsorganisasjoner deltok på ungdomskonferansen Conference of Youth (COY) i Durban fra 25. til 27. november: Speidere, studentorganisasjoner, barne- og ungdomsråd, ungdomsorganisasjoner, klimanettverk, miljøorganisasjoner – “you name it”!

Dagene har bestått av skolering i grasrotarbeid med klima og konkret planlegging av politisk påvirkningsarbeid for klimatoppmøtet i Durban. Alle tre dagene har startet og avsluttet med plenumsmøter, hvor vi har sunget tradisjonelle sør-afrikanske sanger og danset til “waka-waka” (Shakiras sang for fotball-VM i Sør-Afrika i 2010).

Ungdommen har løsningene

Det har vært utrolig inspirerende å møte alle disse ungdommene som bruker all sin tid på å jobbe med klima. Noen planter trær, andre underviser skolebarn om klimaendringer, lager klimafilmer eller påvirker sine lokale og nasjonale myndigheter til å ta klimaansvar. Om våre politiske ledere har vanskeligheter med å enes om noe meningsfylt under klimaforhandlingene de neste ukene, er det ikke fordi løsningene ikke finnes. Unge verden over har allerede funnet løsningene!

De neste to ukene skal vi bruke all vår våkne tid til pushe forhandlere til også å finne de gode løsningene, samt å ta de større og vanskelige beslutningene som verden krever. Beslutningene som vi trenger for å nærme oss en rettferdig, juridisk bindende avtale.

Ungdommen sterkere enn noensinne

Ungdom legger strategi for hvordan påvirke forhandlingene om kapasitetsbygging. Foto: Kari-Anne Isaksen, LNU

Uansett hva som skjer, så står ungdommen sterkere enn noensinne. Flere og flere unge er involvert i klima, og det internasjonale samarbeidet er tettere enn hva vi har sett tidligere. Ungdomskonferansens avslutningsmøte rundet av med stor applaus for etableringen av organisasjonen South-Africa Youth Climate Coalition på ungdomskonferansens siste dag.Så, uansett hva som skjer i løpet av de neste to ukene av klimaforhandlingene, har ungdommen allerede seiret. At ungdom fra hele verden som er engasjert i klima møttes i Durban, har inspirert Sør-Afrikansk ungdom til å starte en sør-afrikansk klimaorganisasjon for ungdom.

Beskjeden fra resten av deltakerne på ungdomskonferansen var klar – dere har all vår støtte, vi er alle sammen om kampen for å påvirke vår egen framtid!

Følg LNUs blogg fra klimatoppmøtet her