Klar for nye eventyr!
Au revoir, Genève…
ILOs hovedkontor i Genève.
Mine to første år som juniorekspert er snart over. Det har vært to fine år med gode kolleger, interessante arbeidsoppgaver, spennende jobbreiser, og mange nye vennskap. Ikke minst har det vært koselig å bli kjent med andre norske junioreksperter i Genève.
Men nå har tiden kommet for å pakke koffertene igjen og dra videre. Fra Det norske utenriksdepartementets side oppfordres det til at junioreksperter skal ha både felt- og hovedkontorserfaring i løpet av de tre årene man har kontrakt, noe som er helt i orden for meg.
ILOs personalavdeling har hvert år et fellesmøte for juniorekspertene i organisasjonen. I alt er vi cirka femten stykker fra ulike land, som jobber over hele verden ved ILOs hovedkontor og feltkontor.
Det har vært veldig lærerikt og nyttig å jobbe på ILOs hovedkontor, men nå føler jeg tiden er inne for å jobbe der ting faktisk skjer, å møte og bli kjent med folkene det faktisk angår, og ikke bare dra ut i “den virkelige verden” på småbesøk nå og da. Dessuten trenger jeg mer felterfaring hvis jeg skal ha en sjanse til å fortsette å jobbe i FN etter tiden som juniorekspert.
Bula (“hei”), Fiji!
Så nå skal jeg flytte til Suva i Fiji. Over tredve timer med fly fra Geneve. Enda lenger fra Oslo. Det ligger fire-fem timer øst for Australia, litt nord for New Zealand, ganske nær datolinjen. Tolv timers tidsforskjell fra Norge.
Fiji. Foto: UNDPs kontor i Fiji.
Det er langt dit. Veldig langt. Og pent. Alle klisjéene man får opp på netthinnen med paradisstrender og asurblått vann er sanne. Men det er ikke bare fryd og gammen. Fiji er preget av flere militærkupp i løpet av det siste ti-året, og den nåværende presidenten har innført flere lover som blir sterkt kritisert internasjonalt.
Både Fiji og de omkringliggende øystatene er fattige land med store økologiske utfordringer. Tuvalu er et av de første stedene som kommer til å “synke” i havet på grunn av klimaendringene. I tillegg er det mye kjønnsdiskriminering og vold mot kvinner.
Tuvalu. Foto: UNDPs kontor i Fiji.
Over seksti prosent av kvinnene i Stillehavsregionen har opplevd partnervold, og flere steder er mannsdominerte stamme- og høvdingsystemer hindringer for kvinners deltagelse i politikken, blant annet. For noen dager siden annonserte den eneste kvinnen i parlamentet i Papua New Guinea at hun skal gå av med pensjon. Nok å jobbe med på likestillingsfronten der også, med andre ord.
Og så blir det spennende å samarbeide mer med de andre FN-organisasjonene der om tverrfaglige prosjekter, i stedet for bare å jobbe med ILO-kolleger.
“Alle vil redde verden”, men få vil bli junioreksperter
I Aftenposten i dag kan man lese at pågangen av folk som søker på jobber i utviklingsbransjen er kjempestor. Det er forøvrig ikke et nytt fenomen, men noe man har sett i mange år.
Derfor er det med undring jeg snakker med andre junioreksperter om hvor få som vi måtte konkurrere med for å få jobben. På min jobb var det bare tolv som søkte, og jeg har hørt om stillinger som bare hadde tre til fem søkere. Er det fordi folk ikke kjenner til ordningen? Fordi de fleste som vil jobbe med utvikling og nødhjelp vil ha fast base i Norge, og ikke bo i utlandet? Det var jo greit for oss som dermed fikk færre å konkurrere mot, men uansett er det merkelig.
Vel, nå er i hvert fall nye JPO-stillinger utlyst, med frist 13. februar.
Løp og søk!
