Min første dag i Generalforsamlingen

Da er min observatørgjerning i gang.

Dagen begynte med morgenmøte i den norske FN-delegasjonen som var utvidet med 6 stortingsrepresentanter. Morgenmøtet var dyktig ledet av ambassadør Mona Juul som også ønsket meg velkommen. Afghanistan var hovedsak i generalforsamlingen og de norske diplomatene har vært aktive i å få flertall for den resolusjonen som i dag ble vedtatt. Når sakene kommer opp i selve generalforsamlingen er det meste allerede avklart, så også i dag. Det ble likevel en opplevelse å sitte i salen og høre debatten og alvorlig filosofere over hva jeg var med på (se bilde).

Hvis det finnes et verdensparlament så er det generalforsamlingen. Inne i salen møter 192 stater. Kinas delegat representerer 1,3 milliarder mennesker og Tuvalu representerer 12000 innbyggere. Kinas representerer på den måten 100 000 flere mennesker enn den minste staten. Likefullt er dette den mest representative forsamling i verden. Forsamlingen er preget av respekt, som ikke er større enn at mange av stolene står tomme. Det første jeg merker er at jeg nesten ikke kan høre hva som blir sagt fra talerstolen. Løsningen er nær. På hver eneste stol ligger en morsom høyttaler som en kan henge på øret og her kan jeg høre innlegget som holdes og oversettinger til de 6 offisielle FN-språkene. Det forklarer hvorfor så mange delegater har den hvite boksen på øret selv om taleren snakker et språk de forstår.

Mens jeg hører på innleggene og prøver å høre om det ligger noe mellom linjene så ser jeg alle folkene som arbeider mens debatten går sin gang. Her treffes gamle kjente igjen, det klemmes og kysses, sekretariatsmedlemmer går med papirer til alle delegatene og guider fulgt av grupper av skoleelever eller andre besøkende glir stille forbi på balkongen over oss.

Afghanistan er en viktig sak for Norge. Vi har soldater der, vi gir mange penger og nordmannen Kai Eide er leder for FN-misjonen der (UNAMA).

Mange av talerne gratulerer president Karzai med gjenvalget. Det høres litt hult ut og resolusjonen har heller ingen slike ord. Denne ene tingen viser FNs mange dilemmaer for landet: På den ene siden er det viktig å støtte opp om presidenten eller snarere presidentinstitusjonen, på den andre siden vet alle at valget var preget av svært mye fjusk. Resolusjonen som vedtaes har bred støtte. Resolusjonen er støttet av Afghanistan selv, av nabolandet Pakistan og av alle de faste medlemmene av sikkerhetsrådet.

Ambassadør Juul holder Norges innlegg, og gjør et godt inntrykk. Hun skiller seg ut med sitt fargerike sjal.

I pressen påstås det at FN evakuerer sine ansatte fra Afghanistan. Situasjonen minner litt om da jeg jobbet på Øst-Timor, i UNAMET og UNTAET. FN kaller det en relokasjon av FN-ansatte og ikke en evakuering. Jeg ble selv relokalisert da jeg jobbet på Øst-Timor i 1999. Likheten er at det også i dag er viktig å understreke at FN ikke trekker seg ut.

Når det har skjedd så mye i Afghanistan de siste månedene er det litt rart at det ikke er mere diskusjon i generalforsamlingen om veien videre og FNs rolle i landet. Jeg kan bare tenke meg at diskusjonen er langt mer høylytt i de lukkede møtene.

Dagbladet skrev i forrige uke at Kai Eide skulle ha sagt at "valget i Afghanistan overskygget de demokratiske prosessene i landet". Jeg er ikke sikker på at Eide har sagt det akkurat slik, men hadde det ikke vært for at det var sant, så hadde det vært et morsomt sitat.

Jeg hørte også på Ban Ki Moons klimasjef Janos Pasztor. (Offisiell tittel: Director of the Secretary-General's Climate Change Support Team). Han sa at det fortsatt var mulig å få en bindende avtale i Kjøbenhavn. Det er godt at det ennå ikke er for sent å gi opp.

Spør oss om FN!

Minner om at du kan stille oss i FN-sambandet alle typer spørsmål om FN. Vi vil prøve hardt å finne svaret. Trykk her for å sende ditt spørsmål.